Bergvarme på Martingarden
Da vi bestemte oss for å bore etter bergvarme, visste vi at det ble et stort prosjekt. Vi ante ikke helt at det ble så spennende.
Det er en ting å bestemme seg for å installere bergvarme. Det er noe helt annet å stå i trappevinduet og se en borerigg på størrelse med en lastebil plassere seg inntil husveggen.
Det var der vi sto en høstdag — alle fem — og innså at dette prosjektet hadde begynt for alvor.
Riggen ankommer
Utstyret kom tidlig om morgenen. En stor boreriggbil svingde inn på garden, med fjellet og fjorden som bakteppe og høstfarger i lia bak. Det er ikke hver dag du ser noe slikt på en småbruk i Haram.
Vi hadde selvfølgelig lest oss opp på forhånd og visste omtrent hva bergvarmeboring innebærer: et hull ned i fjellet, et kollektorslange-system som henter varme fra berggrunnen, og en varmepumpe som bruker den energien til å varme opp huset. Effektivt. Fornuftig. Dyrt å installere, men billig å drive over tid — spesielt på et gammelt gårdshus som ellers sluker energi.
Men det er en ting å lese om det. Det er noe annet å se riggen faktisk sette seg fast ved siden av huset ditt.
Boring rett ved husveggen
Borestillingen ble rigget opp tett innpå huset — nærmere enn vi hadde sett for oss. Rørene stabler seg oppover, maskinen dunker og skjelver, og du forstår at det faktisk blir et dypt hull her. Veldig dypt.
Det er noe fascinerende med å se tunge maskiner jobbe. Vi sto og så på hele dagen.
Og vi var ikke alene. Det ble en favorittobservasjonspost.
Vinduet i trappa viste seg å være perfekt utsiktsplass. Der satt vi og kikket ut mens riggen jobbet seg nedover. Ikke akkurat panoramautsikt over fjorden, men for anledningen var det beste setet i huset.
Borehullet er ferdig
Etter at boring var fullført, stakk det opp et gult lokk fra den sølete bakken. Det var litt antiklimaktisk — all den dramatikken, og så bare et rør i jorda. Men under det røret går det nå en slange langt ned i fjellet, som stille og rolig henter gratis energi fra berggrunnen.
I starten sprutet det litt vann fra hullet, noe som tydeligvis er normalt. Berget her er vassdryppende, noe som faktisk er bra for en kollektorsonde.
Fra hull til system
Neste steg var å koble til kollektorslangene — svarte rør som fester seg til brønnhodet i den gjørmete bakken.
Og så kom grøftegraving. Rørene måtte legges ned i bakken fra borehullet og bort til huset. Noe av dette arbeidet foregikk utpå kvelden — grøft opplyst i mørket, geotekstilduk og grus, det klassiske høstprosjektet-som-drar-ut.
Varmepumpen på plass
Inne i kjelleren ble det klart til varmepumpe. En Bosch-enhet ble installert i vaskekjelleren, sammen med en stor varmtvannstank. I starten sto alt nakent frem med rør gjennom taket og ting ikke helt koblet til — det stadiet i et prosjekt som ser kaotisk ut men betyr at man er i gang.
Og så, etter at rørlegger var ferdig, etter at systemet var fylt og trykktestet, etter at alt var koblet opp — sto det der.
Hvit enhet med blå display. Kobberrør. Rød ekspansjonstank. Manometre. Det ser ut som noe som vet hva det driver med.
Var det verdt det?
Kortversjonen: ja.
Bergvarme i et gammelt gårdshus er ikke en liten investering. Men et gammelt gårdshus bruker mye energi, og å varme det opp med bergvarme kontra direktevirkende elektrisk er en helt annen regnestykke over tid. Vi varmer nå et stort hus uten å tenke over det — og Martingarden er ikke kjent for å være et enkelt hus å holde varmt.
Rørene fra systemet går opp gjennom kjellertaket og videre rundt i huset — noe vi tok hensyn til da vi pusset opp kinorommet og bygde en egen boks for å skjule dem pent.
Det startet med en borerigg i hagen og endte med et hus som faktisk holder varmen. Fra et hull i bakken til et varmt hus.