Viftekonvektor i stua — bergvarmen tar over

Da bergvarmeanlegget ble installert i 2020, var tanken alltid at det skulle gjøre mer enn å varme opp vannbårne radiatorer. Det skulle en dag overta for den gamle luftvarmepumpa som hang på stueveggen og dominerte rommet — en Mitsubishi på størrelse med en liten koffert.

Den dagen kom i desember 2022.

Gamlingen måtte vike

Vi hadde hatt Mitsubishi-pumpa i mange år. Den hadde gjort jobben sin, det er ikke noe å si på det. Men den hørtes. Den syntes. Og den satt der som et hvitt rektangel på veggen og minnet oss på at vi ikke helt hadde kommet oss i mål med stua.

Utedelen ble frakoblet og tatt ned i august. Siden da hadde vi ventet på at neste steg skulle falle på plass. Det skjedde rett før jul.

Planen var enkel nok i teorien: installere en viftekonvektor — altså en enhet som blåser luft over et varmeelement som får vann fra bergvarmeanlegget. Ingen kompressor, ingen kjølemiddel, ingen støyende utedel. Bare vann og luft.

Det som var litt mer krevende, var at vi ville ha enheten montert øverst på veggen, der veggen møter taket. Omtrent usynlig, med andre ord.

Montering og improvisasjon

Selve monteringen tok noen uker, fordelt over mange kvelder og helger. Slik er det med prosjekter på Martingarden — vi holder på til vi er ferdige, men vi tar det i det tempoet livet tillater.

Etter at selve enheten var på plass, måtte vi bygge en treramme rundt den — en liten kasse som skulle integreres med himlingsplatene og gjøre det hele til én sammenhengende flate.

Det er i denne fasen man begynner å tvile litt på seg selv. Det ser rot ut. Det er ledninger overalt. Naboprosjektet i stua (den pågående oppussingen som aldri helt tar slutt) gjør at rommet uansett ser halvferdig ut. Men det er her man bare må holde kursen.

Nesten i mål

Midt i desember begynte det å ligne noe. Enheten satt der øverst, himlingsplatene var nesten på plass, og det eneste som ennå minnet om et pågående prosjekt var én enkelt ledning som hang ned langs veggen.

Den ledningen fikk vente til etter at resten var i orden.

Rommet er, for ordens skyld, fortsatt under oppussing. Stua på Martingarden er et langtidsprosjekt som går sin stille gang — vi tar det bit for bit. Men akkurat denne biten var nå klar.

Resultatet

Julaften var enheten ferdig. Og den syns knapt.

Det er akkurat det vi håpet på. Et smalt, mørkt panel med ventilasjonsriller — det er alt du ser. Ingen stor hvit boks på veggen. Ingen ledninger. Ingen utedel som surrer ute i kulda. Bare en nesten usynlig stripe øverst på veggen som blåser ut varm luft fra bergvarmen.

For oss er det to ting som gjør dette ekstra tilfredsstillende. Det første er det rent estetiske — stua ser mye ryddigere ut, og vi slipper å forholde oss til en dominant veggmontert enhet i rommet. Det andre er at vi nå har enda ett rom som er fullt integrert i bergvarmesystemet. Investeringen vi gjorde i 2020 fortsetter å gi avkastning, et rom om gangen.

Det var en fin julegave til huset.